Mannen som skulle stelle hjemme

Norsk folkeeventyr · Norge · ca. 5 minutters lesing

Det var engang en mann som var så grettent og vrang at han aldri syntes kona gjorde nok i huset. Så kom han hjem en kveld i slåttonna, og klaget og skjelte og bannet.

«Kjære vene, vær ikke så sint, far,» sa kjerringa. «I morgen skal vi bytte arbeid. Jeg går ut med slåttefolket og slår, og du kan stelle hjemme.»

Ja, det syntes mannen var godt, og det ville han gjerne.

Tidlig neste morgen la kjerringa ljåen på nakken og gikk ut i enga. Mannen skulle nå stelle i huset. Først ville han kjerne smør. Men da han hadde kjernet en stund, ble han tørst og gikk ned i kjelleren for å tappe øl.

Mens han sto og tappet i ølbollen, hørte han at grisen var kommet inn i stua. Han av gårde med tappen i hånden, opp kjellertrappen så fort han kunne, for å passe grisen så den ikke veltet kjerna. Men da var det for seint. Grisen hadde slått kjerna overende og sto og smattet på fløten som rant utover gulvet.

Mannen ble så sint at han glemte ølet helt og satte etter grisen. Grisen stakk av ut døra og var borte. Så husket mannen at han hadde gått med tappen i hånden, og løp ned i kjelleren. Da var alt ølet rent ut av tønna.

Han gikk i melkebua og fant så mye fløte at han fikk kjerna full igjen, og så begynte han å kjerne på nytt. Smør ville han ha til middag. Da kom han i hu at hjemmekua stod inne og ikke hadde fått verken vått eller tørt, selv om det var langt på dag.

Det var for langt å gå til hjemmehagen med den, tenkte han, så han skulle sette den opp på taket. Det var torvtak på huset, og der sto det stort, godt gras. Huset lå ved en bratt bakke, og la han en planke over, trodde han nok han kunne få kua opp.

Men kjerna torde han ikke slippe, for det vesle barnet hans krabbet rundt på gulvet. Han tok kjerna på ryggen og gikk ut. Først skulle han vanne kua. Han tok en bøtte og skulle ta vann i brønnen, men da han bøyde seg ut over kanten, rant fløten ut av kjerna og ned i nakken på ham, og så rett ned i brønnen.

Nå led det mot middag, og smør hadde han ikke fått. Da ville han koke grøt og hengte gryta med vann på peisen. Så kom han til å tenke på at kua kunne falle ned fra taket og brekke bein eller nakke. Han gikk opp på taket og skulle binde den.

Den ene enden av tauet bandt han om halsen på kua. Den andre enden slapp han ned gjennom pipa og bandt rundt låret sitt, for vannet kokte alt i gryta, og han måtte i gang med å røre grøten.

Mens han holdt på med det, falt kua utover taket likevel og dro mannen opp gjennom pipa. Der satt han fast, og kua hang utenfor veggen og svevde mellom himmel og jord. Hun kunne hverken komme opp eller ned.

Kona hadde ventet i sju lange og sju brede på at mannen skulle komme og rope hjem til middag. Men han kom ikke. Til slutt syntes hun det ble for lenge og gikk hjem.

Da hun så hvor stygt kua hang, gikk hun bort og hogg av tauet med ljåen. I samme øyeblikk falt mannen ned gjennom peispipa. Og da kjerringa kom inn, sto han på hodet i grøtgryta.