Kjerringa mot strømmen

Norsk folkeeventyr · Norge · ca. 4 minutters lesing

Det var engang en mann som hadde en kjerring, og hun var så tverr og vrang at det ikke var godt å være i lag med henne. Det mannen ville, ville hun alltid tvert imot. Slik hadde det vært i alle år, og mannen hadde ingen utkomme med henne.

En søndag utpå sommeren gikk mannen og kjerringa ut for å se hvordan åkeren sto. Da de kom til en åker på den andre siden av elva, sa mannen: «Ja, nå er den moden. I morgen får vi ta til å skjære.»

«Ja, i morgen kan vi ta på å klippe den,» sa kjerringa.

«Hva for noe, skal vi klippe? Skal vi ikke få lov til å skjære heller?» sa mannen.

Nei, klippe den skulle de, mente kjerringa. «Har du sett at noen har klipt en åker?» sa mannen. «Lite vet jeg og lite vil jeg vite,» sa kjerringa, «men det vet jeg, at åkeren skal en klippe og ikke skjære.» Det var ikke å røre ved, klippe den skulle de.

Så gikk de videre og kjeftet og trettet, til de kom til brua over elva, like ved et dypt kulpe.

«De sier at godt redskap gjør godt arbeid,» sa mannen, «men det blir nok en rar skur som de klipper med sauesaks. Skal vi slett ikke få lov å skjære åkeren?»

«Nei, nei! Klippe, klippe, klippe!» ropte kjerringa. Hun hoppet opp og klippet med fingrene etter nesa på mannen. Men i sinnet passet hun seg ikke, og så snublet hun i en stokkende på brua og falt rett i elva.

«Gammel vane er vond å vende,» tenkte mannen, «men det skulle være snodig om ikke jeg fikk rett en gang, jeg også.» Han gikk ut i kulpen og fikk tak i håret hennes, så vidt hun fikk hodet over vannet.

«Skal vi så skjære åkeren?» sa han.

«Klippe, klippe, klippe!» skrek kjerringa.

Mannen prøvde en gang til og en gang til, men det hjalp ikke. Hun sto på sitt, og så snart hun fikk hånden over vannet, klippet hun med fingrene som med en saks. «Jeg kan ikke annet tro enn at kjerringa er gal,» sa mannen til seg selv.

Men rett som det var, ble hun så tung at han måtte slippe taket, og så var kjerringa borte i elva. «Vil du dra meg ned til deg, så kan du bli der, ditt troll,» sa mannen.

Da det led en stund, syntes han likevel det var ille at hun skulle ligge der og ikke komme i kristen jord. Han gikk ned langs åa og lette og lette, men fant henne ikke. Han fikk med seg gårdsfolket og naboene, og de lette og gravde nedover hele elva alle i hop. Men de fant ingen kjerring.

«Nei,» sa mannen, «dette nytter ikke. Denne kjerringa var ei kjerring for seg selv. Mens hun levde, var hun så rent på tverke, og hun kan vel ikke være annerledes nå heller. Vi får lete oppetter og friste ovenfor fossen. Kanskje har hun fløtet seg oppover.»

Ja, de gikk oppover og lette ovenfor fossen. Og der lå kjerringa, det var riktig nok. Det var kjerringa mot strømmen det.