Hvorfor havet er salt

Norsk folkeeventyr · Norge · ca. 5 minutters lesing

Engang i gamle, gamle dager var det to brødre. Den ene var rik og den andre fattig. Da julekvelden kom, hadde den fattige ikke en matsmule i huset, og så gikk han til broren og ba om litt til jul i Guds navn.

Broren var ikke blid. «Vil du gjøre det jeg ber deg om, skal du få en hel fleskeskinke,» sa han. Det lovte den fattige og takket til. «Der har du den,» sa den rike og kastet skinken til ham. «Reis så dit pepperen gror!»

«Det jeg har lovt, får jeg holde,» sa den fattige og la av gårde. Han gikk hele dagen, og i mørkningen kom han til et sted der det lyste så fint. Ute i vedskjulet sto en gammel mann med langt, hvitt skjegg og hogg juleved.

«Jeg skal visst dit pepperen gror, hvis jeg er på rett vei,» sa den fattige. «Du har gått riktig,» sa gubben. «Når du kommer inn, vil de alle kjøpe skinken din, for flesk er sjelden kost her. Men du skal ikke selge den, med mindre du får håndkverna som står bak døra. Når du kommer ut igjen, skal jeg lære deg å stille kverna.»

Det gikk som gubben hadde sagt. Alle de små og store djevlene kringsatte ham som maur en makk, og den ene bød over den andre på skinken. «Skal jeg selge, vil jeg ha håndkverna bak døra,» sa mannen. Det ville de nødig, men han ble ved sitt, og til slutt fikk han kverna. Ute på gården lærte den gamle ham å stille den, og så la mannen hjemover. Likevel rakk han ikke hjem før klokka slo tolv julenatta.

«Hvor blir det av deg?» sa kjerringa. «Jeg har ikke to pinner å legge i kors under grautgryta.» «Men nå skal du se!» sa mannen. Han satte kverna på bordet og ba den først male lys, så duk og så mat og øl og alt som var godt til julekveld. Og etter som han sa, malte kverna. Slik malte han mat og drikke til hele jula, og tredjedagen ba han vennene sine til gjestebud.

Den rike broren ble både harm og vill da han så all herligheten. «Hvor har du fått rikdommen din fra?» sa han. «Bak døra,» sa den andre. Men ut på kvelden kunne han ikke dy seg og viste fram kverna. Broren ville på død og liv ha den, og til slutt fikk han den for tre hundre daler. Den fattige skulle ha den tilbake til slåttonna, men han passet seg for å lære broren å stille den.

Om morgenen satte den rike kverna på kjøkkenbordet. «Mal sild og velling, og det både fort og vel!» sa han. Kverna malte sild og velling, først alle fat og trau fulle og så utover hele kjøkkengulvet. Mannen fiklet, men kverna holdt på. Snart nådde vellingen så høyt at han var nære på å drukne. Han rev opp stuedøra og satte ut, og sild og velling fosset etter ham utover både gård og jorder.

Han løp ned til broren og ba for Guds skyld at han tok kverna igjen. «Maler den en time til, forgår hele bygda!» Broren tok den ikke før han fikk tre hundre daler til.

Nå hadde den fattige både penger og kvern. Han fikk seg en gård mye gildere enn broren, og med kverna malte han opp så mye gull at han klædde hele huset med gullplater. Gården lå tett ved havet og skinte langt utover fjorden.

Langt om lenge kom det en skipper som spurte om kverna kunne male salt. Jo, det kunne den. Da ville skipperen ha den, for da slapp han å seile langt etter saltlasten. Til slutt solgte mannen den for mange tusen daler.

Skipperen hadde det travelt og spurte ikke hvordan den skulle stilles. Da han var kommet et stykke ut på sjøen, satte han kverna fram. «Mal salt, og det både fort og vel!» sa han. Kverna malte, så saltet sprutet. Skuta ble full, og han ville stemme kverna, men saltet bare vokste. Til slutt gikk skuta til bunns, og mannskapet berget seg i båten.

Der står kverna på havets bunn og maler den dag i dag, og derfor er sjøen salt.