Nissen og julegrøten

Norsk sagn · Norge · ca. 4 minutters lesing

I gamle dager hadde nesten hver eneste gård sin egen nisse. Han var ikke større enn et lite barn. Han gikk i grå klær og hadde en rød lue på hodet, og han hadde bare fire fingre, for tommelen manglet. De fleste så ham aldri, men alle visste at han bodde der.

Nissen holdt til i fjøset og i stallen og hjalp til med dyrene. Er du snill mot ham, hjelper han budeia å stelle krøtterne og kokka å bære vann og skure, og ofte gjør han det alene mens hun sover. Han har også sine favoritter. Mange ganger har han trukket høyet fra de andre hestenes krybber bort til den han liker best, og om morgenen sto den hesten mett ved full krybbe, mens de andre knapt hadde fått noe.

Men nissen elsker puss. Noen ganger slipper han alle kyrne løs i fjøset og blåser ut lyset for budeia. Andre ganger holder han høyet så fast at den stakkars jenta ikke får trukket ut et strå, og når hun drar av alle krefter, slipper han plutselig, så hun faller så lang hun er.

En jente som hentet høy fra låven, fant en stor tott ull mellom høyet. Nysgjerrig tok hun den i forkleet for å se hva det var. Da hoppet nissen leende ut av forkleet. Slikt morer ham.

Hører du gårdshunden gjø om natta og ikke vet hvorfor, er det ofte nissen som har knipet den eller katten i halen. Han sitter på låvebrua og rekker fram først det ene beinet og så det andre og roper: «Pus den, pus den!» Og så ler han hjertelig.

Nissen liker månelyse vinterkvelder. Da kan du se ham renne på kjelke eller springe kappløp over gjerdene. Noen ganger blander han seg med barna som kjører på låvebrua. Han kjører på en flis, og for ham går det like godt opp som ned.

Men spott og forakt tåler han ikke. En bonde som en vinterkveld møtte en nisse på veien og sa at han skulle gå av veien, ble kastet tvers over gjerdet og langt ut i snøen før han visste ordet av det. Nissen er liten, men han er sterk.

Derfor må ingen glemme ham torsdagskveld, og aller minst julaften. Da setter man søt grøt, kake og øl under låvebrua. Er nissen i godt humør og maten smaker, for han er kresen, spiser han alt sammen.

Det var engang ei jente som spiste opp julegrøten selv og ga nissen den tomme skåla, ja, hun spottet ham også. Da tok nissen henne og danset en springdans med henne som ikke tok slutt. Han sang mens de danset:

«Har du ikke ete opp grauten for tomten du? Da skal du få danse med tomten du!»

Da det ble morgen, lå jenta helt utslitt på låven, og hun spiste aldri nissens grøt igjen.

Ellers er nissen vel likt, og mange steder kalles han «Nisse god dreng». Så om du en julekveld ser en skål grøt stå under låvebrua, vet du hvem den er til.