Soria Moria slott

Norsk folkeeventyr · Norge · ca. 5 minutters lesing

Det var engang en gutt som het Halvor. Fra han var liten ville han aldri ta seg noe til, men satt bare og raket i aska. Så kom det en skipper og spurte om han ville fare til sjøs og se fremmede land. Jo, det ville Halvor.

Etter en storm drev de opp mot en fremmed kyst. Halvor fikk gå i land, selv om han bare hadde fillene han sto i. Han kom inn på en vei så jevn at en kunne trille et egg på den. Mot kvelden så han et stort slott, og der inne, i et kjøkken av gull og sølv, satt en prinsesse og spant på en rokk.

«Tør det komme kristne folk hit?» ropte hun. «Her bor et troll med tre hoder.» «Jeg er like glad om han har fire,» sa Halvor, «og jeg går ikke.» Hun viste ham trollets sverd og en flaske. Halvor tok seg en slurk og kunne straks svinge sverdet som ingenting.

«Huttetu! Her lukter så kristen manns blod!» sa trollet og stakk hodet inn gjennom døra. Halvor sto bak døra og hogg alle hodene av det. Prinsessen ble så glad at hun danset og sang. Men så sa hun at hun hadde to søstre som satt hos hvert sitt troll.

Neste dag kom Halvor til et enda gildere slott, og der hadde trollet seks hoder. Dagen etter kom han til det aller gildeste, og der hadde trollet ni. Men Halvor var ikke redd. Hver gang tok han en slurk av flaska og fikk bukt med trollet. Da alle tre prinsessene var fri, var de glade i Halvor, og den yngste mest.

En dag ble Halvor stille, for han lengtet hjem til foreldrene. «Du skal komme uskadd fram og tilbake,» sa prinsessene. De kledde ham opp som en kongssønn og satte en ring på fingeren hans, så han kunne ønske seg fram og tilbake. Men han måtte aldri kaste den bort eller nevne navnene deres, for da var det slutt på all herligheten.

«Gi jeg nå var hjemme!» sa Halvor, og straks sto han utenfor stua hos foreldrene. De bukket og neide for den fine fremmede. Halvor satte seg i peisen og gravde i aska, slik han alltid hadde gjort. Da gloskinnet lyste på ham, kjente kjerringa ham igjen.

Men da Halvor skrøt av prinsessene, nevnte han dem ved navn, og straks sto de der. Ved et stort vann satte de seg i gresset. Den yngste lyste Halvor i håret, og han sovnet. Så byttet hun ringen hans. «Hold i meg som jeg holder i dere,» sa hun, «og gi vi var på Soria Moria slott!»

Da Halvor våknet, var de borte. Han gråt og bar seg og la ut med tre hundre daler. Han kjøpte en hest og red gjennom en stor skog, til han i mørkningen så lys i en liten stue. Der satt en kjerring med en nese så lang at hun brukte den til å rake i peisen.

«Kjenner du veien til Soria Moria slott?» spurte Halvor. «Nei,» sa hun, «men nå kommer månen, og den ser det meste.» «Nei,» sa månen, «den gangen jeg skinte der, sto det en sky for meg.» «Da får vi spørre vestenvinden,» sa kjerringa. Hun fikk hesten hans og ga ham støvler som tok femten fjerdinger i hvert steg.

«Jeg skal nettopp til Soria Moria og tørke klær til bryllupet,» sa vestenvinden. «Er du rask til bens, kan du være med.» Og av gårde bar det over heier og åser. Til slutt satte noen jenter som vasket klær ham på veien.

Slottet var fullt av folk, men Halvor var så fillete at han holdt seg avsides til siste dagen. Da de skulle drikke bruden til, drakk Halvor skåla og slapp ringen oppi glasset. «Bær den til bruden,» sa han. Da sto prinsessen opp. «Hvem har best fortjent å få en av oss,» sa hun, «den som har frelst oss, eller den som sitter brudgom?»

Det var det bare én mening om. Halvor fikk av seg fantefillene og pyntet seg til brudgom. «Ja, der er den rette!» ropte den yngste prinsessen, og så skjøt hun den andre for glugg og holdt bryllup med Halvor.