Østenfor sol og vestenfor måne

Norsk folkeeventyr · Norge · ca. 5 minutters lesing

Det var engang en fattig husmann som hadde mange barn. Vakrest var den yngste datteren. En torsdagskveld sent om høsten banket det tre ganger på ruta, og der ute sto en stor hvitbjørn. «Gi meg den yngste datteren din, så skal jeg gjøre deg like rik som du nå er fattig,» sa bjørnen.

Neste torsdag hentet bjørnen henne. Hun red på ryggen hans. «Er du ræd?» sa han. «Nei.» «Hold deg bare godt fast i raggen min, så er det ingen fare.» Han bar henne til et fjell, og der inne var et slott som skinte av gull og sølv. Han ga henne en sølvklokke, som skaffet henne alt hun ringte etter.

Om natten kom bjørnen som menneske og la seg hos henne, men hun fikk aldri se ham, for han kom etter at lyset var slukket. Da hun lengtet hjem, sa bjørnen at hun kunne få besøke dem, men aldri snakke med moren sin alene. «Gjør du det, gjør du oss ulykkelige begge to.»

Hjemme overtalte moren henne likevel til å snakke alene. «Huff, det kan godt være et troll du ligger med,» sa moren. «Her er et stykke lys. Lys på ham mens han sover, men pass deg så du ikke drypper talg på ham.»

Om natten tente hun lyset og så den deiligste prins en kunne se. Hun ble så glad at hun måtte kysse ham, men da dryppet hun tre hete talgdråper på skjorta hans, og han våknet. «Hva har du gjort?» sa han. «Hadde du holdt ut året, hadde jeg vært frelst. Men stedmora mi har trollet på meg. Nå må jeg til slottet hennes østenfor sol og vestenfor måne, og der er en prinsesse med en nese tre alen lang. Henne skal jeg ha.»

Om morgenen var både prinsen og slottet borte. Hun lå i en mørk skog og gikk mange dager til et stort berg, der en gammel kjerring lekte med et gulleple. «Du kommer dit sent eller aldri,» sa hun, «men du får låne hesten min.» Og hun ga henne gullepelet.

Den neste kjerringa satt med en gullhespetre, og den tredje spant på en gullrokk. Begge ga henne gaven sin og en hest. Den siste sendte henne til østenvinden. Han bar henne til vestenvinden, så til søndenvinden og til sist til nordenvinden, den eldste og sterkeste av dem alle.

«Jeg har blåst et aspeløv dit en eneste gang,» sa nordenvinden, «og da var jeg så trett at jeg ikke orket å blåse på flere dager. Men er du ikke redd, tar jeg deg med.» Han bar henne høyt gjennom lufta og utover havet, til bølgetoppene slo om hælene hennes. «Er du ræd?» sa han. «Nei,» sa hun. Med siste kraft kastet han henne i land under vinduene på slottet.

Neste morgen satt hun og lekte med gullepelet utenfor vinduet. «Hva vil du ha for det?» spurte prinsessen med den lange nesa. «Jeg vil være hos prinsen i natt,» sa hun. Men prinsen sov, for han hadde fått en sovedrikk, og hun fikk ikke liv i ham. Det gikk likedan med gullhespetreet, og den tredje dagen med gullrokken.

Nå hadde noen kristne folk i kammeret ved siden av hørt at en kvinne hadde grått og ropt to netter, og det sa de til prinsen. Om kvelden slo han sovedrikken bort. Så fortalte hun alt. «I morgen skulle jeg ha bryllup,» sa prinsen, «men jeg vil ikke ha det nesegrevet. Du er den eneste som kan frelse meg.»

Dagen etter sa prinsen: «Jeg har en skjorte med tre talgflekker på, og den som kan vaske den ren, vil jeg ha.» Prinsessen med den lange nesa vasket og gned, men flekkene bare ble større. Gamletrollkjerringa tok skjorta, og den ble enda styggere. «Her sitter en fantejente utenfor vinduet,» sa prinsen. «Kom inn, du!» Aldri hadde hun dyppet skjorta i vannet før den var drivende hvit som nysnø. «Deg vil jeg ha,» sa prinsen.

Da ble gamletrollkjerringa så sint at hun sprakk, og prinsessen med den lange nesa og alle de små trollene sprakk også. Prinsen og bruden tok med seg gull og sølv og flyttet langt bort fra slottet østenfor sol og vestenfor måne.