Gudbrand i Lia

Norsk folkeeventyr · Norge · ca. 5 minutters lesing

Det var engang en mann som het Gudbrand. Han hadde en gård langt oppi en åsli, og derfor kalte de ham Gudbrand i Lia. Han og kona levde så godt sammen at alt mannen gjorde, syntes kona var så velgjort at det aldri kunne gjøres bedre. De eide jordveien sin, hundre daler lå på kistebunnen, og i fjøset sto to kyr.

En dag sa kjerringa: «Jeg synes vi skulle reise til byen og selge den ene kua. De hundre dalerne kan vi ikke ta hull på, og jeg vet ikke hva vi skal med mer enn ei ku.» Ja, det syntes Gudbrand var vel og riktig talt, og han tok kua og gikk til byen. Men der var det ingen som ville kjøpe ku. «Ja ja,» tenkte Gudbrand, «da kan jeg gå hjem med henne. Jeg har både bås og klave.»

Han hadde gått et stykke, da han møtte en mann med en hest, og det syntes han var bedre enn en ku. Så byttet han. Litt lenger borte møtte han en som drev en feit gris, og han syntes det var bedre å ha gris enn hest. Så møtte han en med ei geit, og geit var bedre enn gris. Så en med en sau, og sau er alltid bedre enn geit. Så en med ei gås, og så en med en hane. «Hane er alltid bedre enn gås,» tenkte han.

Så gikk han til det led langt ut på dagen. Da ble han sulten og solgte hanen for tolv skilling og kjøpte seg mat. «Det er da bedre å berge livet enn å ha hane,» tenkte Gudbrand i Lia.

Han gikk innom nærmeste grannegård. «Hvordan har det gått deg i byen?» spurte folkene. «Å, så som så,» sa Gudbrand, og så fortalte han det hele fra først til sist. «Du blir vel mottatt når du kommer hjem til kjerringa di,» sa mannen på gården. «Ikke ville jeg være i ditt sted.»

«Jeg har så snill kjerring at hun aldri sier noe, hvordan jeg så bærer meg at,» sa Gudbrand. «Det tror jeg ikke noe på,» sa grannen. «Skal vi vedde? Jeg har hundre daler på kistebunnen hjemme. Tør du holde likt imot?» Det gjorde han, og i mørkningen ruslet de sammen til Gudbrands gård. Grannen ble stående utenfor døra og lytte, mens Gudbrand gikk inn.

«God kveld,» sa Gudbrand. «God kveld,» sa kona. «Å gudskjelov er du her!» Så spurte hun hvordan det hadde gått i byen. «Å, så som så,» sa Gudbrand. «Ingen ville kjøpe ku, så jeg byttet henne bort mot en hest.» «Det skal du ha takk for,» sa kona. «Vi er så bra folk at vi kan kjøre til kirke, vi også. Gå ned og sett inn hesten, barn!»

«Jeg har nok ikke hesten,» sa Gudbrand. «Jeg byttet den bort for en gris.» «Det var riktig som jeg selv skulle gjort!» ropte kona. «Nå får vi flesk i huset. Gå ned og sett inn grisen, barn!» «Den byttet jeg bort med ei geit.» «Så vel du gjør alt! Nå får jeg melk og ost. Slipp inn geita, barn!»

«Geita byttet jeg for en sau.» «Akkurat som jeg skulle ønsket meg! Nå får jeg ull og klær.» «Sauen byttet jeg for ei gås.» «Takk skal du ha! Nå får jeg dun til den vesle puta mi.» «Gåsa byttet jeg for en hane.» «Det er som om du hadde kjøpt et åttedagersur,» sa kona. «Hver morgen galer hanen klokka fire.»

«Men hanen solgte jeg for tolv skilling, for jeg ble skrubbsulten og måtte berge livet.» «Gudskjelov at du gjorde det!» ropte kona. «Hva skulle vi med hanen? Vi er våre egne herrer og kan ligge om morgenen så lenge vi vil. Bare jeg har deg, som steller alt så godt, trenger jeg hverken hane eller gås, hverken gris eller ku.»

Så lukket Gudbrand opp døra. «Har jeg vunnet de hundre dalerne nå?» sa han, og det måtte grannen tilstå at han hadde.