Gjete kongens harer

Norsk folkeeventyr · Norge · ca. 5 minutters lesing

Det var engang en livøremann som hadde tre sønner som het Per og Pål og Espen Askeladd. De gikk hjemme og ville ingenting ta seg til, for de syntes selv at de var for gode til alt. Så fikk Per høre at kongen ville ha gjeter til harene sine, og han ville dit.

«Den som skal gjete harer, må være lett og rask til bens,» sa faren. Men Per la av gårde. Han kom til en gammel kjerring som hadde fått nesa si klemt fast i en vedkubbe. Hun ba om hjelp. Men Per bare lo og sa at hadde hun stått slik i hundre år, kunne hun stå i hundre til.

På kongsgården fikk han tjeneste, men kom det bort en eneste hare, ville det gå ham ille. Oppe i skogen tok harene til å sprette over alle åsene, og om kvelden kom Per hjem uten en eneste hare. Kongen sendte ham bort. Pål lo også av kjerringa, og det gikk akkurat likedan.

Så ville Askeladden gjete kongens harer. Han kom til kjerringa med nesa i vedkubben. «God dag, gamlemor,» sa han. «Står du her og bryner nesa di, din stakkars krok?»

«Nå har ingen kalt meg mor på hundre år,» sa kjerringa. «Hjelp meg løs og gi meg litt å leve av, så skal jeg gjøre deg en morstjeneste.» Askeladden kløvde kubben og delte nista med henne.

Da de var ferdige, ga hun ham en pipe. Blåste han i den ene enden, spredte alt seg til alle kanter. Blåste han i den andre, samlet alt seg igjen. Ble pipa borte, kunne han ønske den tilbake. «Det var mye til pipe,» sa Espen Askeladd.

På kongsgården fikk han tjeneste, og fikk han kanskje kongsdatteren om ingen hare kom bort. Oppe i skogen, da middagsheten kom, sprang harene bort mellom alle haugene. «Eia mei da, hei, vil du gå!» ropte Askeladden og blåste i den ene enden. Så fór de til alle verdens kanter. Men ved en gammel kølabonn blåste han i den andre, og straks sto harene i rad og rekke som en tropp soldater. Han la seg til å sove i en solbakke og blåste dem sammen om kvelden. Så kom han hjem med dem som med en saueflokk.

Neste dag kom stuepiken for å få greie på hvordan han gjorde det. Askeladden viste henne pipa. «Den vil jeg gjerne gi hundre daler for,» sa hun. «For penger er den ikke til fals,» sa han, «men gir du meg hundre daler og et kyss for hver daler, skal du få den.» Men da hun kom til kongsgården, var pipa borte, for Askeladden hadde ønsket den tilbake.

Dagen etter kom prinsessen og ville ha pipa for to hundre daler og et kyss for hver. Hun kvidde seg, men siden ingen så det, fikk det skure. Også hun mistet pipa mellom fingrene. Så kom dronningen, og fikk heller ikke noen pipe med seg hjem.

«Det var skrap alt i hop,» sa kongen. «Jeg må nok sjøl.» Han fant Askeladden i solbakken. «For penger er pipa ikke til fals,» sa Askeladden, «men ser du den hvite hoppa nede i myra?» «Det er min egen hest, Kvita,» sa kongen. «Gir du meg tusen daler og kysser Kvita, skal du få pipa.» Kongen la silkelommetørkleet imellom, men da han kom hjem, var pipa borte.

Kongen ble hatsk og harm og sa at nå måtte Askeladden miste livet. «Jeg har bare gjort det dere sa,» svarte Espen. Da sa kongen: «Er du god for å juge bryggekaret fullt, så det renner over, skal du frelse livet.»

Det var ingen vanskelig sak, mente Askeladden, og så tok han til å fortelle om kjerringa med nesa i vedkubben. Så sa han: «Jeg må noe juge i hop, skal karet bli fullt.» Han fortalte om stuepiken og kyssene, om prinsessen og om dronningen, og hver gang sa han det samme. Så fortalte han om kongen og den kvite hoppa.

«Hold, hold, det er fullt, gutt!» skrek kongen. «Ser du ikke at det flommer over!» Så syntes kongen og dronningen det var best at han fikk prinsessen og halve riket. «Det var mye til pipe det!» sa Espen Askeladd.