Pannekaka

Norsk folkeeventyr · Norge · ca. 5 minutters lesing

Det var engang en kone som hadde syv sultne unger, og dem stekte hun pannekaker til. Det var en råmelkskake, og den lå i pannen og esset seg så tykk og god. Ungene sto omkring, og gamlefar satt og så på.

«Å, la meg få litt pannekake, mor mi, jeg er så sulten,» sa den ene ungen. «Å kjære deg,» sa den andre. «Å kjære, vene deg,» sa den tredje. «Å kjære, vene, snille deg,» sa den fjerde. «Å kjære, vakre, vene, snille deg,» sa den femte. «Å kjære, vakre, vene, gode, snille deg,» sa den sjette. «Å kjære, vakre, vene, gode, snille, søte deg,» sa den syvende. Så ba de om pannekake alle sammen, den ene vakrere enn den andre, for de var så sultne og så snille.

«Ja, barna mine, bi nå bare til den vender seg,» sa kona, og da mente hun «til jeg får vendt den». «Så skal dere få pannekake alle sammen. Se bare hvor tykk og velnøyd den ligger der.»

Da pannekaka hørte dette, ble den redd. Rett som det var, vendte den seg av seg selv og ville ut av pannen. Men den falt ned igjen på den andre siden, og da den hadde stekt seg litt der også og ble fastere, spratt den ut på gulvet og trillet av gårde som et hjul ut døra og bortetter veien.

«Hei da!» Kjerringa etter, med pannen i den ene hånden og sleiva i den andre. Barna etter henne, og gamlefar hinkende bak til slutt. «Hei, vil du bie! Knip den, ta den, hei da!» skrek de. Men pannekaka trillet og trillet, og rett som det var, var den så langt unna at de ikke kunne se den. Pannekaka var flinkere til bens enn alle sammen.

Da den hadde trillet en stund, møtte den en mann. «God dag, pannekake,» sa mannen. «Gud signe deg, mann brann,» sa pannekaka. «Kjære pannekake, trill ikke så fort, bi litt og la meg få ete deg,» sa mannen. «Når jeg har gått fra kone krone, gamlefar og syv skrikerunger, så kan jeg vel gå fra deg også, mann brann,» sa pannekaka, og trillet og trillet til den møtte en høne.

«God dag, pannekake,» sa høna. «God dag, høne pøne,» sa pannekaka. «Kjære pannekake, trill ikke så fort, bi litt og la meg få ete deg.» «Når jeg har gått fra kone krone, gamlefar, syv skrikerunger og mann brann, så kan jeg vel gå fra deg, høne pøne,» sa pannekaka, og trillet som et hjul videre.

Så møtte den en hane, og pannekaka sa «God dag, hane pane» og gikk fra ham også. Så møtte den en and, og sa «God dag, ande vande». Så møtte den en gås, og sa «God dag, gåse våse». Og så møtte den en gasse, og sa «God dag, gasse vasse». Hver gang ba de den bie litt og la seg ete, og hver gang svarte pannekaka at når den hadde gått fra kone krone, gamlefar, syv skrikerunger, mann brann og alle de andre, så kunne den vel gå fra dem også. Og så trillet den av gårde, det fortere den orket.

Etter en lang, lang stund møtte den en gris. «God dag, pannekake,» sa grisen. «God dag, gylte grisesylte,» sa pannekaka, og la til å trille og trille.

«Nei, bi litt,» sa grisen. «Du trenger ikke å bråfly slik. Vi to kan da gå i mak og slå følge over skogen. Det skal ikke være riktig trygt der.» Det syntes pannekaka kunne være noe i, og så gikk de sammen.

Men da de hadde gått en stund, kom de til en bekk. Grisen fløt på flesket, det var ingen sak for den. Men pannekaka kunne ikke komme over.

«Sett deg på trynet mitt,» sa grisen, «så skal jeg frakte deg over.» Pannekaka gjorde så.

«Nøff-koff!» sa grisen og tok pannekaka i én jafs. Og da pannekaka ikke kom lenger, er ikke regla lenger heller.