Askeladden som kappåt med trollet

Norsk folkeeventyr · Norge · ca. 5 minutters lesing

Det var engang en bonde som hadde tre sønner. Han var gammel og skrøpelig og hadde små kår, og sønnene ville ikke ta seg noe til. Til gården hørte en stor, god skog, og den ville faren at guttene skulle hugge i, så han kunne få betalt noe av gjelden.

Langt om lenge fikk han dem på det travet, og den eldste skulle ut og hugge først. Han var knapt kommet til skogen og hadde tatt til å hugge på en gammel, skjegget gran, før det kom et stort, digert troll til ham. «Dersom du hugger i min skog, skal jeg drepe deg!» sa trollet.

Da gutten hørte det, kastet han øksen og la hjem igjen så fort han kunne. Han kom andpusten hjem og fortalte hva som hadde hendt. Men faren sa at han var et harehjerte. Trollene hadde aldri skremt ham fra å hugge da han var ung.

Dagen etter skulle den andre sønnen av gårde, og da gikk det akkurat likedan. Så snart han hadde hugget noen hugg i granen, kom trollet og sa: «Dersom du hugger i min skog, skal jeg drepe deg!» Gutten torde knapt se på ham, kastet øksen og tok til sprangs.

Tredje dagen ville Askeladden i veien. «Ja du!» sa de to eldste. «Du skal vel klare det, du som aldri har vært utenfor stuedøra!»

Askeladden svarte ikke noe på det, men ba bare om å få god niste med seg. Moren hadde ingen ost, og så hengte hun på gryta og brestet litt til ham. Det fikk han i skreppen, og så la han av gårde.

Da han hadde hugget en liten stund, kom trollet og sa: «Dersom du hugger i min skog, skal jeg drepe deg!»

Men gutten var ikke sen. Han sprang bort i skogen etter osten og krystet den, så mysa skvatt. «Tier du ikke stille,» ropte han til trollet, «skal jeg klemme deg, som jeg klemmer vannet av denne hvite steinen!»

«Nei, kjære, spar meg,» sa trollet. «Jeg skal hjelpe deg å hugge.»

Ja, på det vilkåret sparte gutten ham. Trollet var dyktig til å hugge, og de felte og hogg av mange tylfter om dagen.

Da det led mot kvelden, sa trollet: «Nå kan du følge med hjem. Det er nærmere til meg enn til deg.»

Det gjorde gutten, og da de kom hjem til trollet, skulle han gjøre opp varme på peisen, mens trollet skulle hente vann til grautgryta. Men det sto to jernbøtter der, så store og tunge at gutten ikke orket å løfte dem av flekken.

«Det er ikke verdt å ta med disse fingerbølene,» sa han. «Jeg går heller etter hele brønnen.»

«Nei, kjære vene,» sa trollet, «jeg kan ikke miste brønnen min. Gjør du opp varme, så skal jeg hente vann.»

Da trollet kom tilbake med vannet, kokte de opp en stor grautgryte. «Det er det samme,» sa gutten, «vil du som jeg, så skal vi kappete.» «Å ja!» svarte trollet, for det tenkte han alltid han skulle stå seg i.

De satte seg til bords. Men gutten tok stille skinnskreppen sin og knyttet den foran seg, og så øste han mer i skreppen enn han åt selv. Da skreppen var full, tok han fram tollekniven og rispet en flenge i den. Trollet så på ham, men sa ikke noe.

Da de hadde ett en god stund til, la trollet bort skjeen. «Nei, nå orker jeg ikke mer,» sa han.

«Du skal ete!» svarte gutten. «Jeg er knapt halvmett ennå. Gjør som jeg gjorde, og skjær et hull, så kan du ete så mye du vil.»

«Men det gjør vel gruelig vondt?» spurte trollet.

«Å, ikke noe å tale om,» svarte gutten.

Trollet ville gjøre som gutten, men det gikk ille for ham, og han kom aldri mer til skogen. Gutten tok alt sølvet og gullet som fantes i berget og gikk hjem. Med det kunne han alltid få betalt litt av gjelden.