Fossegrimen og fela
Den som ville lære å spille fele, måtte gå til fossen en torsdagskveld med en gave til fossegrimen. Men størrelsen på gaven avgjorde hvor mye han lærte.

Norsk sagn · Norge · ca. 4 minutters lesing
I gamle dager, da noen ville bli gode til å spille fele, visste de hvem som kunne lære dem det. Det var fossegrimen. Han holder til under en foss, og helst ved et kvernhus. Han spiller især i stille og mørke kvelder, så vakkert at folk blir helt oppslukt. Noen ganger spiller han friske springlåter og slåtter, andre ganger så vemodig at de som hører på, må gråte.
Den som ville lære av ham, måtte ta med en gave. En torsdagskveld gikk han til en foss som rant mot nord, med et fenalår, et stykke røkt og saltet lammelår, i sekken. Han snudde hodet bort og kastet kjøttet ned under fossen. Så ventet han.
Etter en liten stund kom en liten mann skytende som en pil opp på en stein i elva, med fele i hendene. Håret hans var langt og tjukt og så gult at det var som gull. Nese og munn var vakre, og øynene lyste. Hendene var små og hvite, og fingrene gikk så fort at ingen kunne følge dem.
Først stemte han fela og tok til å spille. Noen ganger spilte han så det runget, andre ganger lavt og fint. Så holdt han på til han hadde lært opp gutten som hadde kastet kjøttet. Så stupte han i vannet og var borte.
Hvor mye gutten lærte, kom an på gaven. Var lemmen mager, ble han ingen god spillemann. Men var den fet og stor, ble han mester. Da tok fossegrimen i høyre hånd hans og førte den fram og tilbake, til fingrene gikk av seg selv. Slike spillemenn kunne spille så fint at trærne danset og fossene sto stille i fallet.
Det var en gang en gutt som ville lære å spille, men han ville ikke gi bort noe kjøtt. Han gikk bort til fossen og kastet et bein som kjøttet var godt avskavet fra. Han ventet lenge, og til slutt kom fossegrimen, men ikke blid. Han så sur og tverr ut. Likevel tok han fela og stemte den, men det ble ingen låt.
Gutten ble sur og sa: «Det var å spille jeg ville lære.» Men fossegrimen svarte: «Jeg skal lære deg å stemme, men ikke å spille. Du ga meg et bein som det ikke var noe på.»
En annen mann gikk en kveld mot stølen med en bør på ryggen. Mot kvelden kom han til et tjern som heter Rakketjernet, og der hørte han en så vakker låt fra en liten skogholt. Han gikk nærmere og nærmere og fikk se noen som satt under en furu og spilte på noe som så ut som et skibrett med strenger på.
«Det er rart at du kan spille på noe slikt,» sa mannen. «Å nei, det er ikke rart,» sa skikkelsen. «Lag deg en fele som denne, så skal du lære å spille.» Mannen ble stående og stirre. Men da han snudde hodet litt, var skikkelsen borte. Han hørte et plask i vannet, og tjernet bølget lenge etter.
Da mannen kom hjem, gjorde han seg en slik fele som den han hadde sett. Og da han hengte den opp på en vegg, ga den fra seg låter, nesten som om en annen spillemann spilte på sin hardingfele.
Om dette eventyret
Norsk sagn. Den som ville lære å spille fele, måtte gå til fossen en torsdagskveld med en gave til fossegrimen. Men størrelsen på gaven avgjorde hvor mye han lærte. En klassisk versjon, fortalt for barn fra 4 til 9 år.
Flere eventyr

Nissen og julegrøten
På nesten hver gård i gamle dager bodde det en nisse. Han hjelper de snille og spøker med de nysgjerrige, men glem aldri grøten hans julaften.
Les videre
De tre bukkene Bruse
Tre bukker skal til seters og gjøre seg fete. Men under broen over fossen bor et stort, fælt troll med øyne som tinntallerkener.
Les videre